Unn var derfor klar for å runde av da hun bikket 62 år og det ble mulig å pensjonere seg. Arbeidsgiver hadde allerede forsøkt å få Unn til å stå lenger i jobb. Da hun ble 60 slapp hun nattevakter og de prøvde ulike avlastende tiltak. Men det monnet ikke.
«Jeg skal aldri sette min fot på sykehuset mer» var tanken hun hadde på vei ut den siste dagen. Hun følte det ikke var noe annet valg; at hun ellers ville blitt syk av stresset.
Kort vei tilbake
Unn hadde ikke noen store planer for pensjonstilværelsen. Ingen hytte som skulle pusses opp eller fjerne land hun hadde flybillett til. Hun hadde allerede flyttet til en sentrumsleilighet noen år tidligere, noe som gjorde livet enklere og hverdagen friere.
Men bare etter noen måneder som pensjonist, vokste det frem en følelse inni henne. En følelse av at hun ikke var helt ferdig, at det fremdeles var noe ugjort i sykepleieryrket, hvis bare forholdene lå til rette. "Jeg var jo ikke lei av å være sykepleier. Det var bare systemet rundt som gjorde at jeg ikke orket mer," uttrykker Unn.
Godt tatt imot
I sin hvite uniform følte Unn seg straks velkommen tilbake blant både nye ansikter og gamle kolleger. "Som vikar trenger du ikke bekymre deg for alt det andre. Du kan fokusere på den ene vakta," deler hun med et lettelsens sukk.
Hun hadde imidlertid ønsket seg mer fleksible arbeidstidbestemmelser som tillot henne å jobbe mer enn 19 % uten å få redusert pensjonen. "Under pandemien ble regelen fjernet, så jeg jobbet nesten 70 % i to år," forklarer Unn.
Samtidig er hun opptatt av ikke å bli den utdaterte dinosauren i arbeidsstyrken. "Jeg har gitt tydelig beskjed om at de må si ifra hvis jeg ikke skjøtter jobben bra nok."
Hun legger til at det var en fordel å ikke la det gå for lang tid før hun var tilbake igjen. "Jeg husket fortsatt det meste, og jeg holder prosedyrer og rutiner varme ved å jobbe litt. Men jeg er jo ikke oppdatert på alt, så de mest utfordrende pasientene overlater jeg til de fast ansatte," forklarer Unn med en dose ydmykhet.
Fritid med innhold
I tillegg til å jobbe som sykepleier, er Unns kalender langt fra tom. Hun liker å holde seg aktiv utendørs, i tillegg til å fylle på med kultur og kunnskap. «Jeg går på Pensjonistuniversitetet, er på konserter og seniorquiz» forteller hun. «Datteren min sier at jeg driver med mer enn hun gjør. Men det skal du være glad for at jeg gjør, sier jeg. At jeg ikke sitter hjemme og spør når du kommer neste gang».
Og som om ikke Unn gir nok av seg selv i jobben som sykepleier, er hun i tillegg med i styret i Demensforeningen og er frivillig i Demenskoret. Når koret møtes hjelper hun med å ta imot deltakerne, snakke med pårørende, servere kaffe eller er støttesanger.
«Det er faktisk like rørende som vi ser det på tv» sier Unn.
«Jeg får en skikkelig boost av glede etter jeg har vært der. Samholdet og mestringsfølelsen er til å ta og føle på. For folk trenger bare å bli sett og kjenne at noen faktisk bryr seg om at du kommer. At det er nettopp du som kommer» forteller Unn. «Og selv om folk har demens er det mye latter og glede. De humoristiske replikkene sitter fortsatt, for de glemmer man ikke».
Gleden er friheten til å velge
Unn anbefaler alle å jobbe litt, hvis de kan. «Jeg er så glad for at jeg fikk muligheten til å komme tilbake. Nå er ting annerledes. Jeg lever med gleden av at jeg må egentlig ingenting. Det er det som er det deilige ved å være pensjonist» avslutter den engasjerte sykepleieren.