El-sykkelen er i bruk året rundt, for om vinteren har han piggdekk på. Med den kommer han seg så mye lengre enn han ellers ville gjort. “Jeg sykler 200 mil i året og har mange fine turer alene” forteller Knut Kristoffersen. “Er det passe vær blir det om Raufoss, og er det finvær sykler jeg helt om Reinsvoll. Så blir jeg jo veldig kjent i nærområdet, for jeg utforsker mange avsidesliggende veier” sier Knut entusiastisk.  

Men noe av det viktigste med syklinga er påvirkningen det har på humøret hans. “Jeg får altså så mange positive tanker på disse turene mine” erkjenner han. “Det er helt herlig”.  

Det er ikke bare på sykkelen det gode humøret svinger innom. Det kjenner han også på ute i båt på Mjøsa. Med blikkstille vann og fiskestanga i hånda. Eller i skiløypa en kald vinterdag. “Disse aktivitetene gir meg skikkelig sjelefred som jeg tar med meg inn i dagen” forteller Knut.  

Knut merker at å seg aktiv også hjelper på humøret.

Motbakkene mindre  

Pensjonisten kjenner seg i ganske god form, tross sine 71 år. Men så går det heller aldri en dag uten at han bruker kroppen. Og det gir han flere fordeler: “Det er gøy å kjenne på at fysikken er i orden. For når du er i bra form så er ikke motbakker noe problem. Verken de fysiske eller de psykiske. Da står du så mye sterkere” sier Knut.  

Og han vet hva han snakker om. En av grunnene til at Knut holder seg i form, er for å hjelpe kona. Som med årene har blitt lam i beina og nå er avhengig av rullestol for å komme seg rundt. Han kan likevel ikke få rost henne nok. Som gjør det hun kan for å takle hverdagen og som han trener med flere ganger i uka. “De treningene er hellige, da er det helt forbudt å booke inn noen andre avtaler” avslører Knut. “Vi må jo gjøre det vi kan for å holde oss friske og på den måten avlaste helsevesenet. Slik at de som virkelig trenger det får hjelp”. 

Hus for alle livets faser 

Knut og kona bor i en aldersvennlig bolig. Uten at det egentlig var planlagt, så var det det de valgte seg da de flyttet inn i Block Vatne huset på -80 tallet. Det var allerede da en såkalt livsløpsbolig, som betyr at den er brukbar i alle livets faser. Selv om en er dårlig til beins eller avhengig av rullestol eller rullator.  

Lite visste de da at kona skulle bli handicappet så tidlig. Nå har de gjort noen små justeringer for at de skal kunne leve godt der. For Knut sin del er han spesielt glad i kjelleren, som er hans “man-cave”. Der har han, som Jokke og Valentinerne synger om, alt han trenger; et kjøleskap og en tv.  

Hadde planlagt én ting 

Knut er typen som ikke planlegger noe særlig fremover, men heller hopper inn i dagen som han selv beskriver det. Men én ting var planlagt den dagen han gikk av med pensjon. Han skulle bli med i ressursgruppa til Vind idrettslag. Klubben stiftet han bekjentskap med allerede i 1986 da barna var aktive. Så han hadde allerede lagt ned sine dugnadstimer der oppå toppen av Gjøvik. Men denne jobben er annerledes: 

“Vi møter opp hver tirsdag morgen og fordeler oppgaver til de rundt 20 som dukker opp fast. Det er som et kinderegg å være med i denne gruppa her” forteller Knut. “Du kjenner at du er til nytte, du holder deg sprek fysisk og du holder deg sprek psykisk”. Karene bruker kroppen ved å rydde løyper eller utføre forefallende oppgaver for idrettslaget, og omgangsformen dem imellom er uformell med hyppig spøking og småerting av hverandre.  

Knut og de andre karene i Vinds ressursgruppe møtes hver uke.

Ressursgruppa bidrar også med å gjennomføre de mange arrangementene som Vind står for. “Noen ganger angrer du deg da, når du må stå opp tidlig en søndags morgen fordi du har sagt ja til å være med og arrangere noe. Men da jeg kommer opp hit og møter alle folka, er det premien jeg får. Det å få være med og gjøre andre folk veldig glade. Da er det verdt det” avslutter Knut.